Land-for-land-rapportering vedtatt – et viktig BEPS-tiltak

rod-tra%cc%8ad

Rapportplikt for flernasjonale konsern

Ved lovvedtak av 2. desember 2016 ble det innført en ny bestemmelse i ligningsloven § 4-13. Plikt til å levere land-for-land-rapport for skatteformål. Rapportplikten vil gjelde allerede fra og med regnskapsåret 2016. En tilsvarende bestemmelse vil bli gitt i den nye skatteforvaltningsloven som avløser ligningsloven fra og med 2017.

Rapportplikten gjelder opplysninger om fordelingen av inntekt og skatt i de landene flernasjonale konsern har egne foretak (land-for-land-rapport for skatteformål). Plikten gjelder primært konsern der morselskapet er hjemmehørende i Norge, og har en samlet konserninntekt over 6,5 milliarder kroner i året.

Fra neste år utvides rapportplikten til også å gjelde norske selskaper som inngår i tilsvarende konsern, men der morselskapet er hjemmehørende i en annen stat. Det innebærer at et norsk datterselskap må levere land-for-land-rapport på vegne av hele konsernet. Denne rapportplikten er sekundær, fordi den bl a er betinget av at morselskapet ikke har en selvstendig plikt til å levere tilsvarende rapport i hjemstaten, jf ligningsloven § 4-13 annet ledd a – c.

Formålet med rapportplikten

Formålet er isolert sett å gi Skatteetaten et bedre grunnlag for å utarbeide risikoanalyser til bruk i kontrollvirksomheten sin. I Prop.120 L (2015-2016), dens kapittel 1 Innledning og sammendrag,
påpekes det at land-for-land-rapportene vil være særlig nyttige i saker der skattemyndighetene skal vurdere kontroll av om priser og vilkår i kontrollerte transaksjoner er fastsatt på armlengdes vilkår (saker om internprising), jf skatteloven § 13-1. Skjønnsfastsettelse av formue og inntekt ved interessefellesskap. Rapportene skal også kunne brukes til statistiske formål.

Videre er hensikten å utlevere land-for-land-rapportene til skattemyndighetene i de andre landene der konsernene har foretak, gjennom avtaler om automatisk informasjonsutveksling. Til gjengjeld vil Skatteetaten få oversendt land-for-land-rapporter for utenlandske konsern med datterselskap i Norge.

Det overordnede formålet er nettopp å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser i OECD og G20-landenes BEPS-prosjekt (Base Erosion and Profit Shifting). Det er enighet om tiltak som skal hindre skatteflukt gjennom undergraving av skattefundamentene og flytting av overskudd. Informasjonsutveksling i et likeartet omfang og format i samsvar med BEPS-prosjektets modellovgivning er et sentralt tiltak.

Rapportpliktens innhold

Det skal gis opplysninger om fordelingen av inntekt og skatt aggregert for hvert land, samt om konsernets økonomiske virksomhet i det enkelte land og for hvert foretak. I den grad konsernet har fast driftssted i annen stat, skal resultatet av virksomheten der aggregeres med eventuelle, øvrige resultater fra andre foretak i denne andre staten. I proposisjonen kapittel 6.3.3 Opplysninger som skal gis aggregert på landnivå, er det presisert at

«… opplysninger om inntekt, resultat før skattekostnad, betalt inntektsskatt i regnskapsåret og påløpt inntektsskatt i regnskapsåret skal gis aggregert på landnivå. Det skal også gis aggregert informasjon på landnivå om bokført egenkapital, akkumulert fortjeneste, antall ansatte og fysiske eiendeler for alle foretak.»

Det følger av ligningsloven § 4-13 nr. 5  at land-for-land-rapporten skal leveres på engelsk. Departementet viser til at hensynet til en effektiv gjennomføring den automatiske informasjonutvekslingen tilsier at rapporten utarbeides på et språk som er forståelig i alle eller de fleste av mottakerlandene.

Bruk til andre formål

I proposisjonen kapittel 10 Nærmere om skattemyndighetenes bruk av land-for-land-rapporten drøfter departementet spørsmålet om opplysningene fra land-for-land-rapporten kan brukes utenom riskoanalyser og som grunnlag i saker om internprising. Etter departementets syn kan det ikke være noe forbud mot å bruke opplysningene som grunnlag for endring av ligning. Prinsipielt er det fri bevisbedømmelse. Men departementet understreker at

«Rapporten inneholder opplysninger om inntekt og skatt fordelt på land, i tillegg til en beskrivelse av aktiviteten i hvert enkelt land og det enkelte foretaket i landene. Det er snakk om opplysninger på et i denne sammenheng nokså overordnet plan, og det skal svært mye til for at disse opplysningene – alene – kan gi skattemyndighetene adgang til å fravike en skattyters selvangivelse. Departementet legger derfor til grunn at opplysningene i land-for-land-rapporten i praksis ikke vil være egnet til å danne grunnlag for endring av ligning uten at det har støtte i andre bevismomenter i saken.»

Anmodningsvedtak

Samtidig med første gangs behandling i Stortinget, ble det også truffet 2 anmodningsvedtak basert på enstemmig forslag fra finanskomiteen. Bakgrunnen for forslagene fremgår av innstillingens kapittel 2. Gjeldende rett.

I vedtak 48 og 49 av 15. november 2016 bes Regjeringen å fremme forslag om endringer i regnskaps- og verdipapirlovgivningen med sikte på at selskapene må offentliggjøre tilsvarende opplysninger som skal gis i land-for-land-rapporten, og å arbeide for at offentliggjøring av land-for-land-rapporten blir en del av den internasjonale standarden i BEPS-modellovgivningen.

Kommentar

Lovvedtaket er en konsekvens av utviklingen både innenlandsk og utenlandsk når det ivaretakelsen av nasjonal skattlegging i en internasjonal økonomi. Vedtaket har for det første sin bakgrunn i forarbeidene til skattereformen i form av NOU 2014: 13 Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi og Meld. St. 4 (2015–2016) Bedre skatt— En skattereform for omstilling og vekst. For det annet i OECDs utforming av BEPS-prosjektet (Base Erosion and Profit Shifting), herunder i retning av mer automatisk informasjonsutveksling i skattesaker.

OECD utarbeidet i 2013 en rapport om overskuddsflytting og uthuling av skattegrunnlag, OECD (2013) Addressing Base Erosion and Profit Shifting (BEPS-rapporten). Rapporten ble fulgt opp med en 15 punkters handlingsplan i regi av OECD og G20-landene benevnt BEPS-handlingsplanen. Tiltak 13 danner grunnlag for land-for-land-rapporten. Tiltaket er nærmere utredet i rapporten Transfer Pricing Documentation and Country-by-Country Reporting, Action 13 – 2015 Final Report (oktober 2015).

Arbeidet med den norske skattereformen løp parallelt med det internasjonale arbeidet. I kapittel 7 Tiltak for å motvirke overskuddsflytting i NOU 2014:13 (Scheel-utvalget) ble det bl a vist til at det på  G20-møtet i  2013 ga møtet sin tilslutning til et forslag fra OECD om en felles rapporteringsstandard (Common Reporting Standard) for finansielle opplysninger.

Det fremgår videre at i BEPS-prosjektet er asymmetri i informasjon mellom skattyter og ligningsmyndigheter om slike transaksjoner identifisert som et område hvor det er nødvendig med tiltak for å motvirke overskuddsflytting mv., jf. tiltakspunkt 13 i handlingsplanen. Fra Scheel-utvalget side ble det bl a anbefalt å følge opp arbeidet i OECD til tiltakspunkt 13 om innføring av land-for-landrapportering og et standardformat for internprisingsdokumentasjonen med intern lovgivning. 

BEPS-prosjektet ledet raskt frem til forpliktende samarbeid på en rekke områder. Norge sluttet seg til OECD/Europarådets konvensjon for administrativt samarbeid i skattesaker i januar 2016. Det er redegjort nærmere for hele forløpet i Prop.120 L (2015-2016) Kapittel 4 Behov for land-for-land-rapportering for skatteformål til skattemyndighetene.

Lovvedtakets formål er å gi et bedre grunnlag for internprisfastsettelse og kontroll. Det gir vedtaket en prinsipiell og sentral plass i arbeidet med å motvirke overskuddsflytting og uthuling av skattefundament. Scheel-utvalget la til grunn at armlengdeprinsippet fortsatt bør være det bærende prinsippet for fordeling av overskudd mellom land, og at de grunnleggende prinsippene for internprising fortsatt må være basert på internasjonal enighet. Begge betingelser må selvsagt være oppfylt for at skatteloven § 13-1 og ligningsloven ny § 4-13 skal oppfylle sin prinsipielle rolle.

Alternativet til en fordeling av skattefundamenter mellom land basert på felles internprisingsprinsipper kunne være å inngå en forpliktende internasjonal traktat om en felles definisjon av de nasjonale skattefundamentene. Innen EU arbeides det på nytt med et forslag betegnet som Common Consolidated Corporate Tax Base (CCCTB). Dersom forslaget skulle bli en realitet, måtte medlemslandene revidere intern skattelovgivning for større virksomheter med foretak i flere land, og gi fra seg mulighetene til å endre denne på egen hånd, til fordel for en felles EU-skattelovgivning.

Det er mildt sagt lite sannsynlig at et slikt forslag når frem. Det krever enstemmighet i EU-landene, og må heller ikke være i strid med subsidiaritetsprinsippet. Historisk har det parlamentariske systemet vært basert på at en nasjonalforsamling har enerett til å treffe endelige vedtak om skatter og budsjetter – slik som Stortinget har.

Det ville være vanskelig å skjære nærmere til hjertet av suverenitetsutøvelsen … .

Lovvedtak og forarbeidene er innarbeidet i SKATTEJUSS, og gjensidig lenket.

skjermbilde-2016-12-11-kl-14-57-24